Om atferdsavtaler

Alle som i en kortere eller lengre periode har hatt rollen som foresatt, lære, barnevernspedagog, miljøarbeider, bestemor eller -far, tante, onkel, PP-rådgiver eller terapeut – ja enhver som har hatt omsorg for små og store barn – profesjonelt, personlig eller familiært, deler minst en erfaring: Noen ganger er det krevende å få barnet til å spille med og samarbeide. Ikke sjeldent kan vondt bli til verre. Gjennom en lang rekke forsøk som ender i at trassen fester et enda strammere grep, og hverdagen blir til kontinuerlige, nytteløse konflikter, konfrontasjoner og trusler i en fastlåst nedadgående spiral. Det som kunne ha vært et lunt og trygt familiemiljø, overskygges av oppgitthet, apati og utmattede foresatte, ulykkelige barn, og konsekvensene når atferdsvansker spres til andre arenaer i barnets soiale omgang med andre barn og med voksene.

Ikke sjelden oppstår det et mønster med «med mer av det samme,» der løsningene er trusler, straff og sanksjoner – en utvikling som er den sikreste oppskriften på en stadig mer fastlåst konflikt. Over tid øker muligheten for at det utvikles en kronisk problematferd som stadig blir mer motstandsdyktig mot intervensjon. Prognosene for barn som inn i ungdomstiden blir stående fast atferdsforstyrrelser er dystre med tanke på utfallet i voksen alder. En rekke studier viser at når unge især gutter, har en vesentlig risiko for å ende opp i miljøer med rus, kriminalitet og vold. Jo lengre forløpet med problematferd vedvarer, desto mer mer resistente blir de for intervensjon.

Bak foreldrenes anstrengelser ligger nesten alltid en intensjon i beste mening. Deres tilnærming og forsøk kan være vel fundert, og tilsynelatende gjennomtenkt og fornuftige, men det gode samspillet uteblir og atferdsvanskene består.

Barnet kan i en tidsavgrenset periode, over lengre tid eller tilsynelatende kronisk ha vansker med å inngå i et fellesskap, uten at konflikt og manglende tilpasning blir et vesentlig problem.
For barn med til dels gjennomgripende atferdsvansker, der verken foreldre, pedagoger eller terapeuter kommer i posisjon til å rette opp en uheldig utvikling, er veien kort inn i et fastlåst mønster av sosiale vansker med å inngå som del av et fellesskap som er nødvendig for å fungere gjennom skolegang, utdannelse, arbeidsliv og privat.

I bokens forord skriver konsulenten for den norske utgaven, Rasmi Kippendorf: «Metoden som introduseres i denne boken — at foreldre skal inngå kontrakter med sine barn — kan ved første øyekast virke fremmed og underlig. Det er imidlertid fort gjort å prøve det i praksis, og ettersom effekten ofte er umiddelbar og positiv, kan jeg varmt anbefale denne løsningen, både for helt vanlige familier, og for familier som kanskje strever med et uheldig samspill mellom barna og de voksne

Bak metoden står ekteparet Jill C. Dardig og William L. Heward som siden tidlig på 1970-tallet i praksis med veiledning av familier introduserte konseptet om Atferdsavtaler.
Ikke la deg skremme av begrepet atferdsavtale. De grunnleggende premissene ved metoden er at den tar barnet på alvor, og at den legger opp en metodikk uten bruk av straff, men som snarere tvert imot en mulighet som oppfattes av barnet som engasjerende og positiv.

Metoden med atferdsavtaler har væt gjenstand for en rekke metodisk pålitelige vitenskapelige studier, som bekrefter forfatternes erfaring i praksisfeltet.

Videre i forordet kan vi lese om Kippendorfs førte møte med atferdsavtaler:

«Da jeg først hørte at det er mulig å oppdra barn uten bruk av straff, påminnelser og reprimander, trodde jeg ikke på det. Men etter å ha brukt de atferdsvitenskapelige metodene, først på mine egne barn, og siden i arbeidet med andres barn, er jeg nå mest forundret over at ikke alle for lengst har hørt om og bruker disse. Som utøvende systemveileder ved Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) i Asker kommune er det ikke mye som gleder meg mer enn å se utfallet av en godt tilrettelagt atferdsavtale. Ikke bare endres samspillet mellom barn og voksne, men opplegget i seg selv synes å vekke glede og entusiasme

[…]

«Atferdsavtaler bygger på det vitenskapelige studiet av hvorfor vi gjør som vi gjør. Det er påvist at atferden vår grunnleggende sett formes av konsekvensene av våre tidligere handlinger. Prinsippet er egentlig ganske enkelt: Vi gjør det vi gjør fordi vi har gjort det før med suksess.

Det betyr i praksis at de umiddelbare positive konsekvensene som oppstår i kjølvannet av en handling, er med på å sørge for at vi utfører den samme handlingen igjen under tilsvarende betingelser.

Gjennom atferdsavtaler bruker vi aktivt dette prinsippet for å tilrettelegge for positive konsekvenser av ønsket atferd. Og det fungerer både for barn og voksne; faktisk er prinsippet så effektivt at det også virker på dyr (altså ikke en skriftlig kontrakt, men det at man premierer ønsket atferd). Positive konsekvenser kan brukes i mange forskjellige sammenhenger og situasjoner, for eksempel til plikter i huset eller på handletur til butikken. Metoden fungerer også i gruppesammenheng, for eksempel i skoleklasser.»

[…]

«I arbeidet mitt har jeg mange saker med barn som sliter med motivasjon for skole, lekser og læring, eller som ikke har fått lære seg grunnleggende fysiske, faglige eller sosiale ferdigheter. Når vi setter opp en god avtale, kan vi begynne å trene på disse ferdighetene, samtidig som vi unngår å måtte korrigere eller kjefte på barnet. Og selv i tilfeller med store læringsvansker eller utfordrende atferd ser vi ofte at ved å bruke en slik avtale blir problemene borte eller minker betydelig i løpet av kort tid.

Boken egner seg like godt for foreldre, som for fagpersoner, idet den er skrevet lettfattelig, samtidig som den gir en grundig innføring i en metode som faktisk fungerer.»